Min historie

jeg ble født somet friskt barn i mars 1960. Alt lå til rette for at jeg skulle få et godt liv. Jeg var tidlig ute med å gå, å snakke og å utforske verden. Og jeg var aktiv på alle måter har jeg blitt fortalt. Min far var alikevel bekymret fordi jeg ikke ville sitte på fanget og ikke ha nærhet. Moren min ble syk etter at jeg ble født og fikk blant annet beskjed om at hun skulle bruke energien sin på min bror, for jeg var så sterk

Jeg utviklet tidlig en overvekt og mat var veldig viktig for meg. På denne tiden var det ikke mange overvektige barn så jeg ble raskt et mobbeobjekt.

På skolen likte jeg meg alikevel godt. Jeg hadde en aldeles fabelaktig lærer, men frikvarterene syntes jeg var forferdelig.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært interessert i det guddommelige. Jeg begynte på søndagskole da jeg var 4 og det var ikke fordi foreldrene mine ønsket det, men jeg hadde en tiltrekning mot religion. Min første overnaturlige opplevelse hadde jeg da jeg var 10 år gammel. Jeg var i Lillehammer med musikkorpset jeg gikk i på sommertur. Om kvelden ville jeg legge meg litt tidligere enn andre. Jeg gikk på rommet, og da kom plutselig morfaren min til meg i et syn. Jeg ble ikke skremt eller syntes det var noe rart heller. Han sa til meg at han skulle hjem, og at jeg skulle overta etter han. Da skjønte jeg at han døde og gikk til den andre siden. Det jeg syntes var rart, var at han kom til meg, for jeg kunne jo ikke synge sånn som han. Det hadde jeg jo et fetter som kunne.

Da jeg kom hjem til foreldrene mine et par dager senere sa jeg til dem at dere trenger ikke å fortelle meg det, for jeg vet at morfar døde fredag kl.2230. Dette glemte faren min aldri. Det var den eneste episoden han ikke hadde en naturlig forklaring på og selv da han ble dement tenkte han på dette. For meg var denne opplevelsen bare positiv. Nå visste jeg at det var et liv etter døden, og det gjorde at selv hvor vanskelig jeg fikk det, så ble jeg aldri suicidal.

Ungdomstiden var vanskelig. Selv om jeg hadde venner og levde et tilsynelatende vanlig liv slet jeg med mindreverdighetskomplekser og følte ingen samhørighet med noen. Jeg begynte å ruse meg litt og fant ingen mening med livet. Da jeg ble 20 år fant jeg ut at nå skulle jeg bli kvitt problemene mine for alltid. Jeg trodde jo at alle problemene mine kom av min overvekt. Jeg sluttet nesten å spise og gikk ned 32 kilo på 4 måneder. Nå turte jeg å gå på diskoteker og slå ut håret MEN: problemene var absolutt ikke borte og hele min verden raste sammen. Jeg havnet raskt på en psykiatrisk avdeling. De sa jeg hadde noe som het "borderline" og at jeg ikke kunne bli helt frisk også videre. Det tok helt knekken på meg og etter dette begynte jeg å ruse meg mye mer enn før. Hva var poenget liksom

Til slutt havnet jeg på Eika i Oslo, med sniffefilla i hånden. Jeg ville bli så borte i hodet at tankene stoppet. På den tiden fikke jeg mat og en prat på frelsesarmeens fyrlyskorps i Urtegata. Jeg lurte jo på om det var håp for meg.

En dag i mai 1985 ropte jeg i min nød til Gud, mens jeg var nede ved elven og sniffet. Frels meg frels meg om du finnes. En jente som var litt straightere enn meg selv, tok meg med på hybelen sin hvor jeg fikk dusje og legge meg for natten. Den natten møtte jeg lyset. Et lys av kjærlighet, som å komme hjem og jeg fikk et kall, men også beskjed om at jeg måtte gjennom en del fær jeg kunne virke i kallet mitt.

Jeg fortsatte å bo i Oslo en stund til, men dette vil du kunne lese mer om under knappen reabillitering